For en klissete overskrift tenkte du kanskje når kom inn på bloggen vår i dag. Men tross alt er det noe ganske vesentlig! Alle mennesker føler det på en eller annen måte. Noen mye, noen lite. Noen viser det, andre gjør det ikke. Noen har kjærlighet for penger og materielle goder, andre for menneskene rundt seg.
Jeg vil påstå at jeg har en ufattelig stor kjærlighet til min Runar. I helga har jeg vært hjemme alene fordi han har tatt seg en aldri så liten tur til Oslo. Jeg har innsett hvor utrolig avhengig jeg er av å ha ham rundt meg, og hvor utrolig kjedelig alt blir når han ikke er her! Så tenkte jeg litt over det. Er det farlig å bli så avhengig av en person? Hva skjer når den personen ikke er der (for eksempel bare for en helg)?
Jeg vil tro at for at andre skal knytte seg til deg, må du også våge å knytte deg til dem. Men hvor sterkt skal man knyttes da? Er det noe fasitsvar på hva som er normalt, og hva som er for mye?
Jeg leste et sitat i en bok:
“Kjærlighet er som kvikksølv i hånden. Hold hånden åpen, og den blir. Lukk den, og den piler sin vei.” (Dorothy Parker)
Tenk litt på den…
